Piratkopiering redder musikken
"Denne uken samles musikk-Norge til by:Larm. Et arrangement som på mange måter symboliserer skaperkraft og nye musikalske talenter og uttrykk. Derfor er det ikke tilfeldig at musikkbransjen i nettopp denne uken lanserer sin kampanje Piracy Kills Music.
Artister, låtskrivere, plateselskap (musikkselskap), og andre rettighetshavere på musikksiden vil gjennom kampanjen Piracy Kills Music sette fokus på de samfunnsmessige uheldige konsekvenser av den økende ulovlige nedlastingen.
Hvis den ulovlige nedlastingen og det stadig synkende musikksalget fortsetter, vil vi alle tape på dette. Mange av de artistene som i dag er store ble satset på mens de ennå var ukjente. At en hel musikkbransje har samlet både etablerte og unge, talentfulle artister hånd i hånd, er et uttrykk for at bransjen står sammen i en felles bekymring for eget levebrød. Det er også et uttrykk for at man vil jobbe for at de artistene som ennå ikke er oppdaget skal kunne glede sitt fremtidige publikum med god, særpreget musikk. Til artistene og samfunnets beste.
Altså: Piratkopiering dreper musikken.
Vi ses på by:Larm!"
Hva kan man si? Er Bylarm A) et seminar for hele musikkbransjen, eller er det B) et verktøy for interessene til platebransjen? Hvis svaret egentlig skulle vært det første, har årets programkomité gjort en skivebom.
Det blir ikke noen edruelig debatt rundt piratkopiering av musikk ved å på forhånd innta holdninger som over.
Dessuten er det svært lett å tilbakevise påstanden om at piratkopiering av musikk dreper musikken. Det eneste den dreper er platebransjen som vi kjenner den.
Det er nemlig sånn at verden forandrer seg. Man kan enten akseptere det, eller man kan låse døra og håpe det går over. Platebransjen har gjort det siste, og det var et valg de tok en gang på midten av 90-tallet.
Så hva er det som har skjedd etter at folk fikk tilgang på fildeling?
1) Musikkinteressen er blitt større. Musikk er blitt en enda viktigere "verdidriver" for generasjonen mellom 15 og 35.
2) Artistene er blitt større. Kumulasjonseffekten, kan vi kalle det. Metallica er større nå enn for bare fem år siden. Om fem år vil de være enda større.
3) Fordi artistene er blitt større, og fordi et stadig større publikum er villig til å betale for å se dem, har størrelsen på konserthonorarene eksplodert.
4) Økt musikkinteresse fører til flere konserter og festivaler. Hvis det fortsetter i samme tempo, er det om noen år en liten festival bak hver eneste stein i dette landet.
5) Det er lettere enn noensinne å både lage og distribuere musikken. Det betyr flere artister enn noensinne. Det koster ikke nødvendigvis penger lengre å lage, og promotere musikk. Alt det tar er tid – og talent. Og tid og talent har jeg på følelsen av at det blir en del av i fremtiden også.
La oss oppsummere: Flere publikummere. Flere, og større artister. Mer penger til artistene som spiller live.
Og mens vi er inne på det: Har noen lagt merke til at det nesten ikke finnes boybands og blonde syngedamer igjen? Kanskje det er denne musikken platebransjen egentlig snakker om? Artister som ikke kunne fremføre låtene sine live. Artister som ikke visste hvordan man skrudde sammen en låt. Artister som var avhengige av sekssifrede markedsføringsbudsjetter for å nå frem til publikum. Nå er pengene borte, og med dem er musikken borte.
Piratkopiering dreper musikken? Trukke det. Piratkopiering dreper den dårlige musikken. Hurra!
busy doing nothing
Det er visstnok bortimot 500.000 band på MySpace om dagen. Og skal man dømme etter noen helt uakademiske stikkprøver jeg har tatt, er det omtrent like mange dårlige band der.
Flere har vært inne på den tanken før: at den digitale musikkrevolusjonen fører til at siden hvem som helst nå kan lage musikk, må kvaliteten uvegerlig bli lavere. Jeg tror ikke det er så enkelt som det. Jeg tror det kan være andre grunner til at musikken med noen få unntak blir mindre original, mindre personlig og mer intetsigende i takt med at digital produksjon og digital distribusjon blir tilgjengelig for stadig flere artister.
Jeg tror rett og slett det skyldes hvilke artister som trives best i den nye digitale virkeligheten. For hva slags dansemusikk får man egentlig når man har artister som føler seg mest kreative når de kan sitte foran en flatskjerm og flytte tamburinslag hundredelssekunder frem og tilbake på skjermen? Hva slags rockeband får man når folk blir nødt til å sitte i ukevis å være sitt eget distribusjonsselskap, sin egen promoavdeling og sin egen fanklubb. Som tvinges til å networke dag ut og dag inn på MySpace og skaffe seg 50.000 venner for i det hele tatt å ha noen sjanse for å bli lagt merke til?
Man får gørr kjedelige rockeband. Man får band som tenker som managere i stedet for som artister. I hvert fall i mange av tilfellene.
Har du også lagt merke til at stadig mer av musikkjournalistikken handler om suksess, og stadig mindre om hva artistene egentlig har på hjertet? Det er fordi de aller fleste artistene ikke lengre har noe på hjertet. Og fordi de få som fremdeles har det, ikke har tid til å mene noe lengre, i hvert fall ikke så lenge de har en ny layout de må få ferdig i Thomas V3 MySpace editor. Og etter det blir de nødt til å adde noen nye venner.
Eller for å sitere det høyst middelmådige bluegrassbandet The Barn Rats, et av tusenvis av band som poster kommentarer hvor som helst og når som helst: "please add us, we really need the support!"
Jeg merker jeg begynner å glede meg til backlashen. For den kommer vel?